16. februar 2016

En begivenhetsrik helg 🙂

Noen ganger kommer man over muligheter som man tenker man ikke kan gå glipp av. Selvom man kanskje er litt usikker på hvor lurt det er, så har man mer å tape på å la hver..
I helga fikk jeg en slik mulighet.
Jeg fikk mulighet til å være med som reiseselskap til Belgia med en som skulle gå en mondiokonkurranse.

Jeg veide tilbudet nøye, for jeg kjente egentlig ikke personen som skulle reise spesielt godt, og i tillegg så prater han bare engelsk..
Vi skulle tilbringe nærmere 16 timer i bil hver vei, så dette kunne enten gå bra, eller veldig, veldig dårlig 😛
For å gjøre valget lettere bestemte jeg meg for å la skjebnen avgjøre.
Om jeg fikk pass til begge hundene mine skulle jeg dra. Om ikke ble jeg hjemme..
Etter noen telefoner og litt smisking hadde begge hundene funnet seg hver sin bolig for helgen.

Så begynte det å nærme seg avreise og selvom jeg ser på meg selv som en ganske så utadvent og pratsom person, må jeg innrømme at jeg begynte å stresse litt.
Jeg var sikker på at turen til Belgia skulle gå ganske så greit, men i og med at han skulle konkurrere der nede var jeg mer spent på reisen hjem igjen..
Jeg vet hvordan jeg føler meg før og etter en konkurranse og spesielt etterpå om konkuransen går dårlig… Så jeg fryktet 16 timer i stillhet på vei hjem… Ikke fordi jeg trodde det skulle gå dårlig, men fordi jeg fra tidligere erfaring har skjønt at kan det bli kleint og ubehagelig for meg, så gjør det gjerne det… 😛

Nå som det hele er over må jeg si at jeg er veldig glad jeg dro.
Ikke bare har jeg blitt kjent med noen som visste seg og være riktig så hyggelig, men jeg har også fått en innføring i kulturforskjeller mellom Norge og Belgia når det kommer til alt fra barneoppdragelse til hundetrening.
Jeg har innsett at uansett om jeg hilser ved å ta i hånden, gi en klem, gi to kyss eller tre kyss, så får jeg det aldri riktig.
Jeg har fått høre historier fra hvordan man lærer å bli en god decoy i Belgia, og hvordan treningsgruppene fungerer der og jeg har innsett at i allefall jeg ikke har skjønt hvor heldig jeg er som får nytte meg av all denne kunnskapen når jeg er på trening.
Det er lett å ta ting for gitt, men denne turen har fått meg til å se ting litt annerledes.
Jeg har lært at det går an å være våken nærmere 36 timer, men at man da blir både svimmel og kvalm.
På vei hjem lærte jeg at det faktisk går ann å sove 8 timer i strekk i en bil om man bare ikke er så kresen på sovestillinger.

Jeg er takknemlig for at denne muligheten åpnet seg for meg. Og jeg håper jeg var et like bra reisefølge som jeg selv tror 😉

Her er en film av Kees fra konkurransen.
Han høstet hele 184 av 200 poeng. Veldig morro å se de debutere, spesielt når det gikk så bra 😀

31. desember 2015

Takk for det gamle, og velkommen alt nytt

Når en dør lukkes åpnes en annen.
Og i kveld lukkes døren for 2015.
Bak meg legger jeg et år fult av gode opplevelser, nye bekjentskaper, mye morro, ny kunnskap og desverre også noen tunge stunder.
2015 har gitt meg tid til å vokse, tid til å lære, tid til å endre.
2015 har gitt meg mot til å stole mer på meg selv, velge mer riktig og satse på ting jeg tror på.

Forran meg skal døren til 2016 åpnes. Og jeg vet at også dette vil bli et bra år. Det er nok et år jeg skal tilbringe med gode venner. Jeg skal fortsette å gjøre ting jeg liker å gjøre og jeg skal fortsette å jobbe mot målene mine.
Jeg skal nyte tiden med mine 4 beinte, og i tillegg skal jeg etterhvert begynne på en lenge etterlengtet drøm. 😉

Jeg håper dere alle vil få et fantastisk år i 2016. Og at dere alle ser tilbake på 2015 med et smil.

Bildet er et år gammelt, men siden Billy ikke er blant oss lenger ønsker jeg å ha han med på nyttårsfeiringen allikevel.

21.desember 2015

Det handler om å respektere hverandre

Det spiller ingen rolle om hunden din er super søt, eller verdens snilleste, hvis jeg sier jeg ikke er intressert i å hilse på den, så mener jeg det faktisk!

Jeg syns faktisk det er på grensen til frekt, når du til stadighet prøver å overkjøre de grensene jeg setter for meg og mine.
Uansett om det er fordi hunden min er redd, sinna eller har lus, så skal du faktisk respektere meg når jeg sier nei.
Det spiller ingen rolle om det er fordi vi trener, eller om det er fordi jeg har dårlig tid, eller om det er fordi jeg er redd for andre hunder, eller om jeg bare ikke har lyst..
Det er meg også totalt likegyldig om hunden din er tispe eller hannhund, eller om den har et superbra språk.
Hvis jeg sier jeg ikke vil, så vil jeg faktisk ikke!

Det er ofte vanskelig nok å sette disse grensene i utganspunktet. I allefall om man ikke har en GOD grunn til det. Så om du kunne være så vennlig å respektere meg når jeg faktisk gjør dette så hadde det vært fint…
Det er ubehagelig for meg når jeg må forklare og forklare, og til slutt bli skikkelig streng før du hører etter..  Mitt nei, betyr nei uansett hvor mye du kunne ønske det ikke var slik.

Om jeg ønsker at hunden din skal hilse på mine, så sier jeg ja når du spør.. Men først da, og KUN da, skal du la hunden din komme bort til mine.
Spør alltid, uansett om mine er i bånd eller ikke, og respekter det svaret du får!

20. desember 2015

All You want for Christmas is Me

Jeg har lagt merke til at det er blitt en trend hos single jenter å lage kontaktannonser enten via blogg, facebook eller avisa. Ettersom det fins vel så mange single gutter og jeg ikke har sett en eneste annonse laget av en gutt, så antar jeg at de av ymse grunner ikke har laget sin egen annonse.

Ettersom det nærmer seg jul så har jeg valgt å lage en liten julegave til alle single gutter der ute.
Jeg har laget den eneste annonsen dere trenger 😉

Nemlig min 🙂

For å unngå å få en informasjonstekst både lang og kjedelig, så har jeg droppet hele teksten og laget en liten filmsnutt i stedet.
Her vil dere få vite det meste som er verdt å vite om meg sånn i starten 🙂

Om jeg faller i smak, så kan frierbrev sendes til Helenehj86@gmail.com min så skal du se at jeg lett stiller opp på en date 😉

2.oktober 2015

Vår første sykkeltur 😀

«Jeg vil ikke være forsøktskanin på dine påfunn fremmover» så hun momlende mens hun så i bakken i det jeg gikk ut av døra..
Jeg rakk ikke en gang å svare før døren ble lukket bak meg, og jeg ble stående spørrende et par sekunder før jeg satt meg i bilen.
Jeg brukte den første timen på vei hjem til å lure på hvorfor. Jeg som følte at det hadde gått så bra. At vi lo og koste oss. At vi lærte mye nytt og at vi fikk lyst til å gjøre dette mange ganger til….
…..
…..
…..
men, nå var det jo ikke jeg som ble bitt da….

Etter utallige forsøk på å gå med malidragene i dobbelkobbel har jeg vært litt i tankeboksen på hvordan jeg kan få trimmet deres kondis uten å dø selv..

Som dere kanskje har fått med dere så har ikke de fått trimmet i nærheten av så mye som jeg har vært i nærheten av å dø. Så her var jeg nødt til å ta noen grep..
Jeg har som regel en «partner in crime» når jeg finner på nye ting. Og det er min vakre lillesøster Henriette.


PS: Bildet ble tatt etter første forsøk på å gjennomføre denne nyuttenkte ideèn 😀

Så, som dere sikkert alle har klart å tenke dere til allerede, så kom jeg frem til at jeg burde sykle med disse dyra. 😀
Hundene får løpt, jeg kan sitte stille, har brems og hjelm. Vinn, vinn, tenkte jeg 😀

Ettersom de søte små ikke er super stabile på høyre og venstre, så tenkte jeg Henriette kunne være med som «passiv» syklene og presse hundene ut til siden når det var behov for det.
Jeg som er evig opptimist valgte å sette ordtaket (?) » har man først lært å sykle så kan man det for alltid» forran tanken om at jeg ikke har sitti på en sykkel siden jeg gikk i 6 klasse…

Jeg selte på hundene, bandt de fast i sykkelen og satte av gårde..
De første 30 min av turen er litt uklar for meg…
Jeg velger å skylde på at klokken var passert 2000, så jeg så ingen ting, fremfor å legge ut om en suppe bestående av ord som NEI!! FREM!! HJEEEEEELP!! HENRIETTE, SYKL FOR FAEN!!! og NEEEEEEEEEEEEEEEEEIIIIIIIIIII IKKE UT I VANNET!!!

Jeg sitter nemlig igjen med et minne av en fantastisk tur der hundene mine trekker fint forran meg over en gressslette, opp en bakke og hele veien hjem.. ( det hele tok ca 5, 23. minutter i følge makkeren min)

Ettersom det var for mørkt for å ta noen bilder har jeg tegnet en illustrasjon.

Henriette har et ønske om at jeg skal få frem at mellom gresssletta og oppoverbakken, så hadde vi en liten pause der Molly valgte og smake litt på låret hennes…( Jeg tenker at hun kan takke seg selv når hun velger å stoppe opp litt sånn brått akkuratt i det Molly tredde over i jakt)


Jeg velger igjen å trekke frem spørsmålstegnet på om vi ikke er helsøsken allikevel.. Ettersom dette er tegningen jeg fikk av henne da jeg ba henne illustrere turen vår…
Er det mulig å være så negativ???

Takk for turen! Jeg gleder meg masse til neste gang 😀 😀 😀

28.august 2015

And She did it again……

Noen ganger blir jeg litt overrasket over min egen håpløshet…. De fleste lærer av erfaring og slutter å gjøre ting som ikke gjør de noe godt, eller de gjør mer av ting de syns de tjener noe på.
Jeg derimot ser ut til å innbille meg selv at om jeg bare gjør en liten ting annerledes så blir det SÅÅÅÅ mye bedre enn alle de andre gangene jeg har funnet ut hvor jævli det egentlig er.

Så nok en gang, så tenkte jeg at det var lønnsomt å ta med seg maligatorene på tur i trekksele og dobbeltkobbel. Det kan virke som om en del av meg tror at ting på magisk vis er blitt annerledes, eller at jeg håper på at denne gangen er jeg faktisk blitt supermann.
Det ser også ut til at jeg blir like overasket hver gang vi begynner å gå. Det kommer som et sjokk hvor sterke de er, og jeg blir skikkelig tatt på senga over min egen dårlig kondis.

Så i dag, mens jeg holdt pusten og hang på slep, fikk jeg den smarte idèen om at jeg skulle velge alle oppoverbakker jeg kom over og gjøre det jeg innbiller meg at kalles løping. Av en eller annen grunn sa hjernen min at om jeg fikk startet turen med mye oppover, så ville resten av turen bli mye mer behagelig, for da var dragene litt slitene.

Jeg vet ikke helt hvor eller når, men på et eller annet tidspunkt så har jeg tatt en feilvurdering.
For mens min pust blir mer og mer høylytt og bena mine blir mer og mer som gelè, så er det som om de jævla greiene som løper forran meg har blitt SÅÅÅ sinsykt mye sprekere siden sist. Så, mens jeg sliter med å holde meg oppreist, så er jeg sikker på at jeg høre de skrike der forran.. » Fortere, fortere. MER, MER, MER!!!».
Og innen vi er på toppen så er munnen min så fylt av siggel og halsen så tørr at jeg klarer ikke å få ut et lite pip en gang.
Og for å informere de som ikke vet det. Så er det slik at alt som går opp, går ned……..

Jeg tror faktisk det hadde vært bedre for alle parter om jeg bare hadde lagt meg på bakken og rullet…

Etter et par minutter med intens hyperventilering, spytting og tørking av svette, ble jeg av en eller annen idiotisk grunn fylt med nytt pågangsmot. Jeg øynet en ny oppvoverbakke og ble lettere sjokkert da jeg hørte meg selv tenke «Faen heller».
Bena sprang og hundene fløy..
Og det var da jeg oppdaget det.. Den yngste maligatordragen (som også er den som trekker mest og hardest og fortest) vil ikke tråkke i vanndammer.
For de av dere som er som meg, ikke spesielt gode i hoderegning, så lærte jeg nå at når de som er forran løper fortest og bestemmer seg for å ta sats og hoppe, så er den den bak som lander i vannpyttene!

Vel gjennomvåt opp til knærne, svett og super anpusten, klarte jeg omsider og stoppe tospannet 15 m etter vi hadde passert bilen..

… *Kanskje neste gang.. Ja, kanskje da*…

22.juli 2015

Frk. Digg og Frk. Deilig tar Sandefjord med storm!

I dag har Sandefjord fått oppleve de beste jentene som fins.

Vi startet dagen med en perfekt lunsj før vi bega oss ut på solbrillejakt. Solbrillene gikk i glemmeboka når vi kom over de beste antrekkene EVER :O

Til slutt fant vi et antrekk vi ikke kunne klare oss uten! ❤
Vi pyntet oss slik som bare vi kan pynte oss før vi bestemte oss for å ta Sandefjord med storm!

  

Det er lenge siden jeg har følt meg så ettertraktet. Makan til mange og lange blikk vi fikk ❤

Burde helt klart gjøre dette oftere 😉