4. april 2017

Når udyret har våknet….. igjen….

Jeg har alltid sagt at det å ha valp er et ork.. Og jeg har gjentatt meg selv til det kjedsommelige -«Legg ned nok tid i trening nå, så får man det igjen siden».

Så fikk jeg min den gang «Precious Pia», som ganske fort ble «Terror Pia» og til stadighet var hun også «Pitbull Pia». Ettersom månedene gikk ente hun opp som «Egentlig ganske kule Pia» og for 14 dager siden tok jeg meg i å si at hun endelig var blitt «Behagelige Pia».

For 13 dager siden derimot så var vi tilbake til alle de overnevnte navnene og i tillegg er hun stadig innom «Næmmen for h#%!!# Pia».

Det var nemlig slik, for 14 dager siden, at jeg elsket henne over 90% av tiden. Hun kom når jeg ropte, kunne frivillig legge seg til å sove inne, ja hun var rett og slett skikkelig digg å ha med å gjøre!
Så skjedde det. Dagen etter jeg innså hvor fantastisk hun var, så fikk vi vår første (av mange) tilbakeslag.
Jeg sto ved bilens ende og ropte at Pia skulle inn i bilen. Hun sto på andre siden og ventet.
Jeg tittet forundret frem for å se hva hun holdt på med, og hun tittet tilfreds tilbake.
Følsen traff meg som et slag midt i aggresjonspulsen, dèt blikket var lett å kjenne igjen. Vi hadde tross alt vært gjennom dette altfor mange ganger når hun var «Terror Pia».
«Kom», sa jeg. «HAHAHAHAhahahahhahaha» hørte jeg hun lo mens hun løp lenger og lenger unna.
Aggresjonspulsen gikk rett fra sinne til frustrasjon, og plutselig fikk jeg lyst til å sette meg ned å grine… – Hvor var «Behagelig Pia» blitt av?

Så i det som kunne blitt kampens hete gikk jeg inn, lukket døren bak meg og satte meg i sofaen og trøste spiste sjokolade.
«Drittunge Pia» ble nok overrasket av responsen, så hun var fort på døren og lurte på hvorfor jeg ikke kom løpende etter. Men denne runden vant «SutreHelene». For hun satt inne i 15 min og hørte på «Drittunge Pia» klage sin nød på utsiden før de sammen gikk tilbake til bilen, og «den noe usikre Pia» hoppet velvillig inn i buret sitt.

Jeg har forklart andre mennesker om at hundene kommer i forskjellige faser og at det kommer til å være mange tunge tider frem til hunden er blitt 3 år.
Men om jeg skal være helt ærlig, så har jeg aldri hatt en hund som har vært sååå grusom i denne alderen.
Jeg innså fort at jeg måtte begynne med bånd igjen når vi gikk fra huset til bilen, men jeg hadde ikke sett for meg at hun skulle bli værre å ha i hus enn hva hun var når hun var liten.

Ikke bare har hun begynt(fortsatt) å stjele mat fra bordet når jeg går i fra, men nå har hun jaggu begynt å stjele når jeg sitter der…
Hun har begynt å lekebite igjen, men denne gang uten å ta noen hensyn til om jeg syns det gjør vondt. Hun har begynt å stjele sokkene mine igjen, men nå tar hun alle andre klær også.
Hun har begynt å bjeffe for å få oppmerksomhet, og om ikke det funker så hopper hun på, biter og klorer og lager en hel haug med drama.
I tillegg så syns hun sine egne leker er for dårlige, så hun har tatt for seg sengen til Molly, samt alle teppene vi har i hus (hennes så vel som mine…)

Jeg har ikke lenger noe navn til henne da vi per dags dato har et elsk/hat forhold.
Så for å skåne verden for diverse strofer går hun nå bare som «valpen» med litt sånn missfornøyd tone.

Så nå smører jeg meg med tålmodighet og venter på at «Perfekte Pia» skal dukke opp 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s